Et parallellsamfunn på nett?

I Tønsbergs avis skriver Williams Gomes, formann i Horten og omegn FpU, om det han omtaler som rasisme mot nordmenn i gruppen «Av utlendinger for utlendinger». Med hva vi vet om andre lukkede grupper, som Mannegruppen Ottar, Sylvi Listhaug som statsminister, og en del andre omstridte grupper på Facebook er at slike lukkede grupper ofte skaper den verste formen for ekkokammer (gjentakelse og bekreftelse av egne fordommer) – som alt for ofte utvikler seg til negativ språkbruk. I hvert fall uten god administrasjon.

Bemerker meg at det bekreftes av flere av Gomes ble mobbet, men også at det unnskyldes med at det ikke var noe alle deltok i og at Gomes selv provoserte frem hetsen ved å publisere bilder av seg selv i dress og andre dyre klær. Dette var kanskje ikke fornuftig, men hovedessensen i det som trekkes frem er altså det at gruppen stadig utvikler seg i en mer ekstrem og negativ retning med større negativt fokus på nordmenn. Dette kan umulig være bra for integreringen, og oppbygningen av et Norge hvor vi lever side og side, og skal bygge opp landet sammen? Om noen baksnakker deg på en Facebook gruppe blir du trolig ikke særlig positivt innstilt til den, eller disse, personene?

«…realiteten er at noen innvandrere skaper hat mot seg selv. Det er på måten vi oppfører oss på som er problemet. For eksempel: Lage bråk med de vi er uvenner med, kalle norske for «pingler og homser» – og norske jenter for horer dersom de går lettkledde på sommeren. Lettkledd om sommeren er helt normalt i Norge», skriver Gomes i Tønsbergs blad. Hvis det han beskriver om innholdet i gruppen stemmer, som at nordmenn omtales som «jævla nordmann, potet, wannabe, blendahvit, norskehora» mener jeg definitivt at Gomes også kan ha rett i sin påstand om at fremmedfrykt og hat øker av slike overskrifter.

Ettersom jeg ikke selv er medlem, eller har vært medlem, av gruppen kan jeg ikke konkludere med om noe av det som fremkommer er fakta eller ikke, men av erfaring fra andre grupper på nettet vil jeg i hvert fall ikke avskrive mulighetene.

Vi har behov for innvandrerstemmene i debatten om nettopp innvandring og integrering. Det kan ikke bli som møtet på Holmlia hvor stort sett alle de som møtte opp var representanter for majoritetsbefolkningen. Det gavner ingen om vi ender opp i to leirer splittet av hudfarge, og troen på at vi er så annerledes at vi ikke kan leve eller samhandle som et samfunn. Det er i hvert fall ikke sunt om innvandrere mener de må leve mer som en motsetning av nordmenn, fremfor å leve som nordmenn med innvandrerbakgrunn.

Noen av de tydeligste stemmene i seinere tid er stemmen til blant annet Shurika Hansen, som direkte har utfordret Ottar, og andre norske feminister, på behovet for å snakke innvandrerkvinnene sine saker. Hun gikk seinest til frontalangrep på Dagsnytt Atten den 15.februar i år. Og det er slik Norge trenger. Vi trenger menn og kvinner fra innvandrersamfunnet som ønsker å bli en del av det norske samfunnet, og taler imot negativ kultur som ikke er forenelig med det norske samfunnet. Slike kvinner og menn skal jeg gledelig stå bak hver eneste dag i sin kamp, og derfor velger jeg også å støtte Williams Gomes sine uttalelser hvor han følger et viktig prinsipp i FrP; han taler, hvor andre tier.

Nei til eiendomsskatt

Eiendomsskatt er en skatt på «formue» som ikke er realiserbar uten at man selger sitt eget hjem. Det gjør eiendomsskatten til en av de mest usosiale og urettferdige skatter vi har her til lands, og Fremskrittspartiet vil jobbe for å fjerne eiendomsskatten i samtlige norske kommuner.

I disse dager kommer resultatene fra landets kommuner ut. Os kommune, styrt av FrP og Høyre, klarte å oppnå budsjettoverskudd på 51,9 millioner kroner på tross av at de ikke har eiendomsskatt. Bergen kommune, som styres av Ap, KrF og Venstre, har milliardoverskudd, men vil likevel ikke diskutere å fjerne den usosiale eiendomsskatten. Det på tross av at fordelingssystemet til den nåværende regjeringen, med Siv Jensen (FrP) som finansminister, er til fordel for Bergen og gir økte overføringer fra staten – og et milliardoverskudd.

Når en offentlig tjeneste blir billigere må det komme skattebetalerne tilgode gjennom lavere skatter og avgifter. Det bør også være slik at det offentlige, på samme måte som vi i det private næringslivet, ser på muligheter for å effektivisere og det å skape enklere løsninger som er rimeligere å drifte. Når Os skal slå seg sammen med Fusa til Bjørnafjorden kommune, og flere andre kommuner og fylker følger i samme spor, må vi se på mulighetene dette gir oss i å kutte i byråkrater og kostnader.

Skattetrykket til samtlige av våre nordiske naboer er på vei nedover. Med det i tankene ser jeg ingen grunn til at ikke også det norske skattenivået kan reduseres ytterligere. For Os, og de få kommunene som gjenstår uten eiendomsskatt, viser at det er mulig å gi et fornuftig og godt tjenestetilbud til innbyggerne uten eiendomsskatt. Det er derimot naturlig at det krever innsats, nært samarbeid med administrasjonen, og tidvis detaljstyring fra politisk hold. Du må ha en dyktig leder, slik Os har hatt i Terje Søviknes (FrP), og nå har i Marie Bruarøy (H).

Ingenting kommer av seg selv. Du må ha politikere som ønsker, vil, og kan. De må prioritere hvilke områder som er viktig å satse på, og forvalte skattepengene på en fornuftig og god måte. Det er så alt for lett for en byråkrat eller politiker å si at «vi trenger mer inntekter (skatt)», fremfor å si at det er behov for effektivisering og andre løsninger som gir bedre resultater. De fleste privatpersoner i arbeid forstår at de ikke bare kan gå inn til sjefen og si at de trenger høyere lønn hver gang de øker forbruket. Hvorfor skal det da være slik med kommune-Norge, og de til en hver tid styrende politikere at de bare kan heve skatte- og avgiftsnivået, fremfor å se på andre løsninger?

Fremskrittspartiet vil alltid jobbe for å fjerne eiendomsskatten der du bor.

Folkemøtet på Holmlia endte i diskusjon om Listhaug sin retorikk

Nok en gang ender diskusjonen jeg har hatt i sosiale medier i kveld opp med at retorikken til Sylvi Listhaug (FrP) og regjering er den største utfordringen for befolkningen bosatt i bydelen Holmlia i Oslo. Hvordan hjelper det på noen måte innbyggerne på Holmlia å diskutere retorikk, fremfor de faktiske utfordringene?

twitter_diskusjon_001

Tvert imot hva som påstås i siste Twitter-melding ønsker Fremskrittspartiet å konkretiser problemene knyttet til innvandrertette steder som Holmlia ved å påpeke den negative effekten av hurtig innvandring, manglende spredning, og hertil manglende kontakt med majoritetssamfunnet, som igjen fører til dårlig integrering. En negativ spiral som medfører dårligere norskkunnskaper, manglende kulturutveksling, og hertil også manglende muligheter på det norske jobbmarkedet.

Fattigdom, og såkalte sosioøkonomiske årsaker, er definitivt en utfordring for områder som Holmlia. Årsaken til at fattigdommen øker i området henger derimot sammen med den økende innvandrerbefolkningen i området. En innvandring som koster samfunnet dyrt både i kroner og øre, og i det jeg er redd vil være «tapt» ungdom om noen år. Hvis vi ikke handler aktivt. Allerede i dag må stat og kommune bruke ekstra midler på innvandrertette skoler, og på områder med en høy andel innvandrere fra ikke-vestlige land. Holmlia alene utgjør 30 millioner ekstra bare til politiet. En kostnad samfunnet må bære, men som vi ikke må gjøre større.

Dette handler ikke om en marginalisering eller stigmatisering av en gruppe – innvandrere. Dette handler om å ta tak i realitetene, og jobbe med et utgangspunkt. Hvis Norge skal lykkes hvor andre land har mislykkes i integreringen må vi begynne å innse at det er utfordringer med innvandring som krever at vi fokuserer på løsninger. Det får vi ikke på skoler hvor 80% av elevene har innvandrerbakgrunn, og vokser opp i dårlige forhold – hvor gjerne ukultur som har vært normen i landene de kommer fra får fortsette å leve uten motstand. Og at majoritetssamfunnet og autoriteter blir noe forhatt.

Justisminister Sylvi Listhaug har bidratt til mer politi i området. Noe også Raymond Johansen roste henne for, men økningen i kriminalitet og fattigdom på Holmlia kan ikke ordnes av politi alene. Det kan heller ikke løses ved Arbeiderpartiet sitt forslag om ytterligere økning i antall kvoteflyktninger i Norge, og en økt innvandring. Det må være mulig å evne å se at innvandring koster store ressurser både i form av språkopplæring, utdanning, jobbtiltak og andre ytelser. Realistisk sett tar det årevis å integrere noen i det norske samfunnet, og ikke alle vil integreres. Resultatet er at vi leker med nordmenns fremtid, og sikkerhet.

Det faktum at mange på Holmlia føler at tryggheten deres er truet er noe vi må ta på alvor. Gjengkriminalitet, barnefattigdom og ungdomskriminalitet er områder hvor det er mulig å gjøre tiltak, men det forutsetter at det er muligheter å bli en del av et samfunn i andre enden. Et samfunn som trolig en del føler ligger utenfor deres grenser og muligheter. Noe som kanskje viser seg i at innvandrerbefolkningen i stor grad uteble fra gårsdagens folkemøte.

Dette er i stor grad unge menn som ikke ønsker å være en del av demokratiet, og heller vil tjene raske penger.

Fenomenet på Holmlia er ikke noe nytt under denne regjeringen, men er noe som har fått vokse frem gjennom 20 år. Det er hverken Listhaug sin retorikk eller den nåværende regjeringen sin politikk som står ansvarlig for det som foregår i området. Hvis debatten skal fortsette om hvilken retorikk som er fornuftig å benytte seg av vil i hvert fall ikke løsninger på utfordringene være enklere å finne frem til. Arbeidsledigheten i Norge er lav, og forutsetningene til å lykkes er gode. Det viser seg over hele landet hvor innvandrertetten ikke er like stor. Noe vi snart må realitetsorientere oss om, og derfra jobbe aktivt ut ifra for å finne nødvendige løsninger. Hvis ikke sitter vi igjen med samme utfordringer den dagen Listhaug må fratre fra sin stilling.

Utdanning og forskning som fokus

Fremskrittspartiet vil sette kunnskap i sentrum for den norske utdanningen, der den enkelte elevs evner og muligheter ivaretas. Det offentlige skal ha ansvaret for at vi får et utdanningssystem i verdensklasse. Alle skal ha lik rett til grunnutdanning og høyere utdanning uavhengig av foreldres ressurser. Det offentlige skal ha ansvar for at kvaliteten er god, og for finansiering av utdanningen.

Frem mot 2020 skal det utvikles nye læreplaner som skal bidra til å gjøre utdanningen mer relevant for fremtiden. Dette er en god mulighet til å skape planer som vil gi barna den nødvendige kompetansen de trenger til å takle et mer digitalt og globalt samfunn, hvor samhandling over store distanser er den nye normalen. Noe som endrer både hvordan vi tenker, handler og jobber.

Før vi begynner oppgavene med å legge til mer i læreplanen, bør vi se på om det er elementer vi kan ta ut av læreplanen. Har lærere innspill på undervisning og kunnskap de ikke ser verdien av å videreformidle? Kanskje er det oppgaver som en datamaskin i dag gjør langt bedre enn mennesker, og dermed har lite relevans for elevene å lære seg. Oppgaver som utelukkende går på pugging og hukommelse – i en kort periode av livet.

Hvor viktig er det å kunne gjengi historiske fakta, om man på sekunder kan finne frem den samme informasjonen på en mobiltelefon? Langt viktigere er det å lære elevene kritisk tenking, og evnen til å se sammenhenger.

Skolesystemet må i større grad stole på fagkompetansen vi har i skoleverket, men også se på om det er nødvendig – og mulig – involvere andre faggrupper enn lærere. Personlig ser jeg behovet for flere former for helsepersonell for å drive forebyggende arbeid, og bidra til tilrettelegging for enkeltelever med spesielle behov. Men også det å knytte næringslivet til, og eksterne forelesere, også i grunnskolen, for å øke relevansen av undervisningen. Noe som begge deler vil kreve både menneskelige ressurser og økonomiske rammer.

Nå sitter jeg uten innsikt i hvordan skolehverdagen utfolder seg i 2018. Det begynner å bli mange år siden jeg selv satt på skolebenken, eller var delaktig i et klasserom. Likevel tenker jeg at det kan, og bør, være muligheter for å endre på både utforming av prøver, det å gi faglig vurderinger til elevene, samt å legge opp undervisningen annerledes. Som politisk engasjert er det mitt ønske å skape en skolehverdag som er best mulig både for lærere og elever. Der tror jeg vi har gode muligheter i å lykkes, ved å lage nye gode læreplaner.

Allerede i mars i år kommer det første ferdige utkastet til nye læreplaner, som vil være tilgjengelig på udir.no for innspill. Da håper jeg samtlige lærere i Norge, fagfolk med kompetanse på barn, men også personer og organisasjoner med kunnskap om digitale medier, forskning og utdanning tar seg tid til å gi sine innspill til nye planer. For det er fagfolkene, og de som lever med dagens læreplaner, som vil gi de viktigste vurderingene for å skape en skole i verdensklasse i fremtiden.

Ny bloggplattform

Takk for at du velger å lese bloggen min!

Good company in a journey makes the way seem shorter. — Izaak Walton

post

Etter en periode på plattformen Ghost har jeg nå gått over til den mer kjente bloggplattformen WordPress. Her vil jeg fremdeles fortsette å dele mine tanker og meninger om politikk og annet.

Håper du velger å følge med videre, og aktivt kommenterer og bidrar med dine innspill til mine tanker!