Kategorier
Lokalpolitikk

Vestland FrP – et lag for næringslivet og folk flest

Lørdag 12/12 hadde Vestland Fremskrittsparti nominasjonsmøte i Hordaland valgkrets, og hele listen gjenspeiler et liberalt lag som vil jobbe for å styrke næringslivet på Vestlandet, jobbe for bedre infrastruktur og sikre god helse og omsorgstjenester for alle borgere. Dette er et lag av ombudspersoner.

Øverst på listen står Helge Andre Njåstad fra Austevoll, 40-åringen som er inne i sin andre periode på Stortinget, og før dette var han ordfører i Austevoll fra 2003-13. Njåstad ble ordfører i 2003 etter at Austevoll FrP fikk 33,2% av stemmene, og inngikk et valgteknisk samarbeid med Senterpartiet og KrF. Njåstad sitter i dag i kommunal- og forvaltningskomiteen.

Videre på 2.plassen har vi Silje Hjemdal, 36 år fra Bergen – nærmere Bergenhus bydel. Hjemdal er inne i sin første periode på Stortinget, og har før dette to perioder som vara, samt en periode som medlem i Bergen bystyre. Hjemdal satt som byråd for sosial, bolig og områdesatsning i Bergen fra 8. juni 2015 til 22.oktober 2015. Hjemdal sitter i familie- og kulturkomiteen.

3.plassen på listen innehar Sigbjørn Framnes, 55 år gammel fra Stord. Ordførerkandidaten fra Stord FrP klarte å samle inn 17,9% av stemmene ved kommunevalget i 2019. Sigbjørn har en mangfoldig yrkesbakgrunn, som elektrotekniker, bussjåfør, og leder i busselskapet Nobina. Nå er han daglig leder i Veteranskipet M/S Sunnhordland – Stord og Sunnhordland sin stolthet! Sigbjørn har vært 12 år i kommunestyret og 8 år på fylkestinget. Han er gruppeleder i Stord FrP, og organisatorisk nestleder i Vestland FrP.

På 4.plass kommer Stig Abrahamsen, 33 år, fra hvor jeg vokste opp – nemlig Askøy. Studieleder i Vestland FrP og fraksjonsleder for oppvekst og levekår i Askøy FrP. Et lokallag som hentet inn 12,1% av stemmene i kommunevalget i 2019.

Vi Bjørnafjordinger har gleden av at Hjemdal har tilknytning til Os via Hjemdal på 2.plassen, som ofte er å se i Hegglandsdalen hos sin far, men vi har også fått Laila Marie Reiertsen på 5.plass. Reiertsen er født på Askøy i 1960, og dermed absolutt en kvinne etter mitt hjerte med opphav fra både mitt fødested og bosted.

Reiertsen, som har vært medlem av Fremskrittspartiet i 40 år (!), ble valgt inn på Stortinget for Hordaland i 2009 hvor hun satt som medlem i Stortingets arbeids- og sosialkomité. I perioden 2005-2009 satt hun som vararepresentant, samt i perioden 2013-2017, men møtte fast fra 2015 da Gjermund Hagesæter ble utnevnt til statssekretær.

Laila Marie Reiertsen har en bachelorgrad fra Betanien sykepleierhøgskole som sykepleier og har studert filosofi og ledelse ved NKI og Norsk lærerakademi. Fra 1995 har hun jobbet som sykepleier eller i ulike lederfunksjoner innen helse og omsorg. Reiertsen har vært medlem av Os kommunestyre fra 1995 til 2019, og er del av Bjørnafjorden kommunestyre (etter sammenslåing av Os og Fusa kommune) i dag etter at Bjørnafjorden FrP fikk 31,9% av stemmene.

Totalen av dette laget er et slagkraftig og liberalt lag, som vil jobbe for viktige prioriteringer for næringslivet på Vestlandet. Det er dyktige kandidater som både har arbeids og livserfaring som tilsier at de vet hvor skoen trykker for den vanlige Vestlendingen.

Nå gleder vi oss til valgkampen i 2021.

Kategorier
Blogg

Hele sannheten?

Bergens Tidende skriver i dag at de mener Human Rights Service (HRS) og Hege Storhaug bør kuttes fra statsbudsjettet med grunnlag i at nettstedet rights.no er islamfiendtlig.

La meg begynne med å skrive at jeg prinsipielt er enig med Bergens Tidende i at HRS bør kuttes fra statsbudsjettet, men det handler ikke nødvendigvis først og fremst om innholdet på nettstedet. Det kommer mer utfra et standpunkt om at statsbudsjettet først og fremst skal gå til å dekke grunnleggende velferdstilbud. Ikke de organisasjoner og grupper som den til en hver tid sittende regjering lar snike seg inn på en budsjettpost.

Alt fra religion til hobbygrupper og frivillige lag og organisasjoner som driver innenfor et snevert tilbudsområde bør bort. Kunst, kultur og idrett som når ut til et bredt publikum bør selvfølgelig skjermes.

Men tilbake til HRS.

Bergens Tidende liker ikke formatet, og trekker frem ett eksempel hvor Storhaug og HRS spekulerer i om islam er en årsak til større spredning av pandemien i Osloområdet grunnet at muslimer ikke vil bruke antibac, da det er alkohol i disse produktene. Noe de raskt velger å konkludere med har null sammenheng.

For hvor HRS ikke trekker sammen alle de forskjellige årsakene til større smitte blant innvandrere, som at flere generasjoner gjerne bor sammen, høy grad av dem arbeidere i utsatte yrker som transport og serviceyrker, samt språkutfordringer (som viser at det er flere utfordring knyttet til innvandring, når selv grupper som har lang botid i Norge bruker dette som årsak), er det ikke til å stikke under en stol at også religiøse grupper har vært overrepresentert i store utbrudd.

Dette har knyttet seg eksempelvis til både en rumensk menighet i Lyngdal og den muslimske bryllupsfesten i Lillestrøm, samt flere andre religiøse sammenkomster.

Noen ser ut til å tro at enten Gud, Allah eller andre høyere makter holder en beskyttende hånd over dem, eller at smitten kanskje er Guds vilje.

Når det er manglende vilje, eller ønske, om å legge bort religiøse møter, og større sammenkomster, hvor kyss, klapp og klem er en del av tradisjonene, så sier det seg selv at også religion er en del av faren for smittespredningen.

Bergens Tidende gjør altså konklusjoner som er vel så mangelfull som hva de kritiserer HRS for å gjøre.

Nettopp på grunn av slik underrapportering er det rom for denne balansen som alternative medier bidrar til å skape, selv om innholdet aldri bør tolkes fullt ut som den hele og fulle sannhet.

Et eksempel på hvor varsom man bør være med alle påstander som kommer frem i media og sosiale medier er den famøse Instagram kontoen Rasisme i Norge (rasisme_i_norge) som i helgen hang ut en konduktør fra Vy som rasist etter et videoklipp. Når man derimot fikk hele historien var sannheten en noe annen.

Inntil vi får en full opprydning i alt «rasket» som har lurt seg inn på statsbudsjettet over årene, tenker jeg at HRS fint kan forsvare sin 1,8 millioner kroner i støtte.

Kategorier
Blogg Skatt og avgifter

Det dyre skiftet – og hvorfor underklassen ikke følger opp

Det grønne skiftet er for de rike. De med høy utdanning og gode jobber i det offentlige eller i bedrifter som klarer å omstille seg. Det er ikke for alenemødre, butikkmedarbeidere i deltidsstilling eller andre med en presset økonomi. Uten tvil er det dyrt å være fattig, og noen miljøfanatister vil gjøre det enda dyrere.

Klimaendringene er reelle, og menneskelig påvirkning er uten tvil en drivende faktor. De menneskene som lider mest, og vil lide mer, er noen av de mest fattige i verden – altså ikke alenemødre som må gjennom bompengeringen med en gammel dieselbil på vei til deltidsjobben, men de som er plassert rundt en stadig med ekspansiv Saharaørken. Så er det sagt.

Det er likevel merkelig hvordan miljøpolitikken i Norge skal drives frem av avgifter, fremfor appell til fri vilje, gulrot fremfor pisk, mer effektive løsninger og teknologi.

La oss ta matsvinn som et eksempel: det blir i USA alene kastet 11 millioner tonn meieriprodukter. Energien som brukes på å produsere disse varene kunne dekket hele verdens energibehov for en hel dag. Intensiver for å redusere matsvinnet, gjerne gjennom positive effekter av lavere kostnader knyttet til renovasjon og sparte penger på matbudsjettet burde gjøre folk mer enn villige til å gjøre en innsatt.

Men det gir jo ikke penger i statskassen.

Jeg er ikke kritisk til miljøtiltak, men jeg er kritisk til at de alltid er nødt til å koste store penger for at staten skal stille seg bak dem. Enten det er skattebetalerne sine penger som skal bruke på utopiske prosjekt, som gjerne aldri blir noe av (Månelanding, red.anm.), eller vi skal dynges ned i avgifter.

Prosjektet med elbiler og dyrere bompenger er litt slik.

Vi skal presses over på biler som i lang tid har vært som å presse alle til å kjøpe en Phillips Diga mobiltelefon. Et klenodium på Norsk Teknisk Museum – til prisen av en nyere iPhone. Realiteten er at teknologien utvikler seg, men når bompengeprisen økte og nordmenn skulle sendes ut i elbilverden – var det ikke de mulighetene som begynner å komme nå.

Og fremdeles får du ikke en brukbar elbil til 20.000 kroner. Det kan du få en bensin eller dieselbil til.

Da er vi tilbake til de lavtlønnede.

De som ikke kan rusle gjennom Finn-annonser til 50.000+ for å finne seg en av de første Nissan Leaf modellene. Uavhengig av om det lønner seg på sikt. Fordi en investering gjøres og ikke når pengene har samlet seg opp i fond og på sparekonto (på magisk vis) over tid. Og den magiske grensen på Masterkortet akkurat nå er 20.000 (akkurat).

Så må de fortsatt betale stadig dyrere bensin og bompenger, og blir mindre og mindre positive til det grønne skiftet.

Balansen er fin mellom at avgifter kan føre noen i mer riktig retning, eller bare i retning av et land hvor produktene er billigere, som med alkohol og tobakk, og kanskje – bare kanskje – også mer kritisk til hele årsaken til avgiften.

De rike har det godt. De med sikker jobb har det godt. Det er derimot ikke like stor plass til de med lav eller ingen utdanning i det grønne skiftet, og noen må jo tross alt gjøre drittjobbene?

Digresjon: Kanskje derfor mange av de samme som er positive til store inngrep i form av «miljøtiltak» også er for å ta imot flere flyktninger. De er ikke like opptatt av å klage som vi etniske nordmenn – enda. Det er jo fint å ha en underklasse som kan betale for alle tiltakene som skal gjøres.

La oss gjøre noe med miljøet, men la oss for all del ikke la det koste mer enn det er nødt til.

Kategorier
Blogg

Umusikalske millioner til Kurt Nilsen

13 millioner kroner i støtte til Kurt Nilsen for å holde julekonserter blir som en finger i ansiktet på de mange som fremdeles er permitterte, og nå går inn i en ny runde med permisjoner – ikke minst oppsigelser.

Bergensere flest har et positivt forhold til artisten Kurt Nilsen, og svært mange har vært på en av julekonsertene hans gjennom årene. Det viser bare inntektene og resultatet Nilsen har hatt. I 2019 hadde Nilsen et overskudd på 8 millioner kroner.

Mye tyder på at Nilsen, og flere andre store artistnavn i Norge klarer seg fint. Likevel regner det millioner over flere av dem.

Det er mange mennesker og selskaper som er involvert i kulturlivet og kulturbransjen. Vi kan diskutere hvor vidt mange av dem skal statsfinansieres, men innenfor dagens system er det gjerne riktig å kompensere flere av disse arbeidsplassene i den situasjonen Norge og verden nå er i.

Spørsmålet er om det ikke er mulig å kompensere de små og mellomstore bedriftene og aktørene, fremfor å «gi mye til dem som allerede har mye fra før».

En kunstner jeg følger på Twitter, som skal få forbli navnløs, ble rørt til tårene av et stipend på 60.000 kroner. Skulle Kurt Nilsen i 2020 sitte igjen med et millionoverskudd også i år vil kulturminister Abid Raja og Regjeringen sin prioritering virke svært spesiell.

Kategorier
Blogg Skatt og avgifter

Ingenting er gratis

Det er to ting vi må slutte å akseptere:

  1. At politikere bruker ordet «gratis», når det egentlig handler om at noe er skattefinansiert – ingenting er gratis.
  2. Når Regjeringen eller politikere påstår at de gir oss borgere noe er det ikke reelt. Det er nemlig bare våre egne skattepenger som blir fordelt på forskjellige politiske prioriteringer.

Først og fremst må vi gjøre en ting klart. Det er ikke vi borgere som skal stå med luen i hånden og være takknemlig når politikerne vedtar å «gi oss noe gratis». Dette er ikke annet enn våre egne penger som blir prioritert slik politikerne velger.

Når politikere snakker om å øke skattetrykket er det din lønningspose eller firmaets overskudd som krymper. Dette skjer når politikerlønningene øker, når en kommune bygger verdens dyreste stupetårn eller gir bort kunstnerlønn til personer som smører sin egen avføring utover scenen.

Det vi skal være klar over er at det er vi som velgere som har makt til å påvirke dette forbruket gjennom hvilke politikere vi velger til Stortinget. Dette skjer neste år.

Partier som vil fortsette å bruke våre skattepenger på oppgaver staten i stor grad ikke bør prioritere som sin hovedaktivitet har ikke en plass på Stortinget! Vi kan ikke la stupide bevilgninger, eller egen vinning, gå på bekostning av de tjenester og tilbud som den norske befolkningen trenger.

Spesielt på norsk politisk venstreside finner man frem ordet «gratis» alt for ofte når det snakkes om å bruke skattepengene våre på offentlige tilbud.

Jeg savner ærlige politikere som er villige til å gjøre kutt i unødvendige kostnader, og som samtidig er ærlig på at alle tjenester og tilbud som det offentlige står for et betalt av oss som skattebetalere.

For hver stilling i det offentlige koster det hver og en av oss som betaler skatt en økt skatteregning.

For hver eneste krone som bevilges til et godt formål går det ut over et annet.

Nettopp derfor bør vi, som borgere, velger og skattebetalere stille større og sterkere krav til hva våre skattepenger faktisk blir brukt til.

Så lenge en eldre kvinne sitter ensom på terrassen og får dør mens personalet tar lunsj, kvinner og menn ikke får den nødvendige oppfølging for sine psykiske lidelser eller borgerne sin sikkerhet settes på spill fordi politiet mangler ressurser. Bør vi ikke prioritere en eneste krone på «tull og fanteri».

Staten har noen basisoppgaver som den skal oppfylle.

Rettsstaten gjennom politi, Forsvar og domstoler. Ikke en eneste kriminell bør få gå trygt i norske gater, samtidig som våre grenser bør være trygge for angrep både via nett, på land, i sjøen og i luften.

Et helsetilbud til alle. De eldste skal ha god nok oppfølging, enten de vil bo hjemme eller på sykehjem. Alle nordmenn bør ha subsidiert eller fullt ut fritt behandlingstilbud.

Samferdsel og infrastruktur som kan binde sammen landet, sikre god kommunikasjon og samhandling av tjenester på tvers av hele landet.

Og sist, men absolutt det viktigste, skal alle ha rett til en utdanning og et godt tilbud som kan sikre at de blir en kapasitet for velferdsstaten gjennom å bli lønnsmottakere og dermed skatteytere som aktivt kan bidra til fellesskapet – basert på deres ferdigheter.

Velferdsstatens ytterligere ytelser bør derimot opp til en bred og god diskusjon, men inntil disse tre punktene er fullt ut kompensert med de nødvendige ressurser og en fullverdig god struktur bør alle andre såkalte gode formål bortprioriteres. For ingenting er gratis.