Kategorier
Utdanning

Skolens utvikling må følge samfunnet

Digitalisering av skolen er et stort spørsmål, som krever svar. Det er derimot andre spørsmål som også bør diskuteres. Ett av dem er lekser, og hvorvidt de bør fjernes. La oss si nei til lekser.

Kategorier
Utdanning

Lærere bør bygge karakter, ikke gi karakterer

Karakterer er en vurdering som må brukes på den riktige måten, skriver Jan Tore Sanner i et noe merkelig leserinnlegg i Aftenposten. I mine øyne bør ikke karakterer brukes i det hele tatt i grunnskolen.

Hvordan skal da videregående skoler kunne velge sine elever? Svaret er enkelt; det vil de ikke kunne. Det vil være elevene som velger skole og videre utdanning etter interesse og veiledning fra lærere og apparatet på de ungdomsskolene de kommer fra. Altså større makt og valgfrihet til elevene, som vil komme i fokus.

På mange arena kan det være konstruktivt å måle menneskers evne etter en bokstav eller tallskala. Hvis du skal få elevene til å hoppe høyere kan konkurranse være en faktor som gir resultater. Når det kommer til læring derimot er ikke nødvendigvis måling gjennom bruken av en karakter like viktig eller positiv. Forskning viser at karakterer ikke øker graden av læring. De kan heller skape negative effekter.

Når mennesker skal lære seg noe handler det ikke alltid om å komme først, eller hurtigst i mål. Det handler om å faktisk komme i mål! Da er det langt mer konstruktivt å få en tilbakemelding på hvor du må jobbe mer, hvor du gjør det bra, og hvordan du utvikler deg, fremfor et tall eller en bokstav på et ark. Hvorfor bruker det offentlige ellers milliarder på statusrapporter? De kunne jo like gjerne fått en karakter? Hva er status på politiets operative tjeneste? Karakteren 4.

Alle som bruker litt fornuft skjønner at karakterer er like nødvendig som å lære seg hva et parallellogram er. Selv om noen, som kanskje Jan Tore Sanner, sitter og venter på parallellogramsesongen – som aldri kommer. Lærere må heller jobbe med å bygge karakter hos elevene, ikke gi dem karakterer. Den eleven som kanskje gjør størst innsats er ikke nødvendigvis den eleven som får de beste karakterene, og kan dermed dras ned og gi opp sin innsats.

Sanner mener også at vi må «bli trygg» på karakterene. Hvorfor det? Det er ingen andre steder enn i utdanningssystemet vi på noe som helst tidspunkt blir målt i form av karakterer. Hverken familie, kjærester, venner eller arbeidsgiver rangerer deg etter et karaktersystem. Når elevene er blitt eldre, som når de har valgt en videregående utdannelse, ser jeg et større behov for å gi elevene karakterer, i tillegg til konstruktive tilbakemeldinger. På grunnskolen er derimot formålet med deltakelsen på skolen noe helt annet, nemlig grunnleggende opplæring. Det er fullt mulig uten en eneste karakter (så skal jeg kritisere bruken av lekser i et annet innlegg seinere).

Kategorier
Utdanning

Utdanning og forskning som fokus

Fremskrittspartiet vil sette kunnskap i sentrum for den norske utdanningen, der den enkelte elevs evner og muligheter ivaretas. Det offentlige skal ha ansvaret for at vi får et utdanningssystem i verdensklasse. Alle skal ha lik rett til grunnutdanning og høyere utdanning uavhengig av foreldres ressurser. Det offentlige skal ha ansvar for at kvaliteten er god, og for finansiering av utdanningen.

Frem mot 2020 skal det utvikles nye læreplaner som skal bidra til å gjøre utdanningen mer relevant for fremtiden. Dette er en god mulighet til å skape planer som vil gi barna den nødvendige kompetansen de trenger til å takle et mer digitalt og globalt samfunn, hvor samhandling over store distanser er den nye normalen. Noe som endrer både hvordan vi tenker, handler og jobber.

Før vi begynner oppgavene med å legge til mer i læreplanen, bør vi se på om det er elementer vi kan ta ut av læreplanen. Har lærere innspill på undervisning og kunnskap de ikke ser verdien av å videreformidle? Kanskje er det oppgaver som en datamaskin i dag gjør langt bedre enn mennesker, og dermed har lite relevans for elevene å lære seg. Oppgaver som utelukkende går på pugging og hukommelse – i en kort periode av livet.

Hvor viktig er det å kunne gjengi historiske fakta, om man på sekunder kan finne frem den samme informasjonen på en mobiltelefon? Langt viktigere er det å lære elevene kritisk tenking, og evnen til å se sammenhenger.

Skolesystemet må i større grad stole på fagkompetansen vi har i skoleverket, men også se på om det er nødvendig – og mulig – involvere andre faggrupper enn lærere. Personlig ser jeg behovet for flere former for helsepersonell for å drive forebyggende arbeid, og bidra til tilrettelegging for enkeltelever med spesielle behov. Men også det å knytte næringslivet til, og eksterne forelesere, også i grunnskolen, for å øke relevansen av undervisningen. Noe som begge deler vil kreve både menneskelige ressurser og økonomiske rammer.

Nå sitter jeg uten innsikt i hvordan skolehverdagen utfolder seg i 2018. Det begynner å bli mange år siden jeg selv satt på skolebenken, eller var delaktig i et klasserom. Likevel tenker jeg at det kan, og bør, være muligheter for å endre på både utforming av prøver, det å gi faglig vurderinger til elevene, samt å legge opp undervisningen annerledes. Som politisk engasjert er det mitt ønske å skape en skolehverdag som er best mulig både for lærere og elever. Der tror jeg vi har gode muligheter i å lykkes, ved å lage nye gode læreplaner.

Allerede i mars i år kommer det første ferdige utkastet til nye læreplaner, som vil være tilgjengelig på udir.no for innspill. Da håper jeg samtlige lærere i Norge, fagfolk med kompetanse på barn, men også personer og organisasjoner med kunnskap om digitale medier, forskning og utdanning tar seg tid til å gi sine innspill til nye planer. For det er fagfolkene, og de som lever med dagens læreplaner, som vil gi de viktigste vurderingene for å skape en skole i verdensklasse i fremtiden.