Vi har det (for) godt i Norge

Det er alltid noe å klage på, hvis du ser på en person, opplevelse eller et materielt gode. Ingen og ingenting er perfekt. Tenker likevel at det er greit å ta til seg ordtaket: «Du vet ikke hva du har, før det er borte.» Nå ser det ikke helt ut som den norske befolkningen – meg selv inkludert – ser helt hva vi faktisk har, selv om noe definitivt er borte.

Hvis noe av det verste vi kan oppleve er å ikke få reise på hytten eller til feriehuset i Spania i ett (eller to) år. Hvis det å være permittert med 80% av normal lønn eller dekket faste kostnader for bedriften og få utsatt moms og avgifter. Hvis det å legge på seg 10 kg, fordi treningssenteret er stengt mens Vinmonopolet er åpent. Hvis det å krangle med NAV om hvor mye du har rett på å få dekket. Hvis det å få baksmell på skatten, fordi vi har lav boliglånsrente og få reisefradrag i 2020. Hvis selv ensomhet og savn er noe av det verste pandemien har å by på, så tenker jeg at vi fremdeles bor i ett av verdens beste land.

For oppi alt dette klarer vi faktisk å klage på de merkeligste ting, som at vi må på karantenehotell etter å ha kjørt gjennom halve Europa etter en ferie i Spania. At vi ikke har satt oss godt nok inn i regelverket som er et sikkerhetsnett, eller at det ikke brukes milliarder av kroner på riktig plass. Når Vinmonopolet stenger er det oppstandelse og når treningssenteret stenger skulle en tro at ingen visste hvor turløypene var blitt av, eller at det finnes alternativ fysisk aktivitet. At det er mulig å nå ut til andre mennesker, selv om det kanskje betyr å ta fredagspilsen over Facetime.

Vi lever i en velstand og et (over)forbruk som ikke ligner noe. Vi er bortskjemte barn som peker på bilen, huset, hytten og feriestedet et sted langt borte og sier «dette vil jeg ha, ellers har jeg ikke lykkes i livet». En bil er ikke lengre et fremkomstmiddel, et hus er ikke lengre et hjem og sosiale medier har blitt stedet hvor vi kan vise frem velstand og påstått status gjennom de symbolene vi tilegner oss.

Samtidig øker avstanden mellom rik og fattig – også i verdens beste land. De rikeste får mer, og pandemien har sikret at dette øker i et hurtigere tempo enn tidligere. De som har hatt en godt betalt jobb, og med en sikker jobb i det offentlige, har nytt ekstra godt av lav rente, sikker inntekt og mindre å bruke penger på gjennom at tilbudene er stengt ned. Tilbudene som i stor grad bemannes av lavtlønnede og deltidsarbeid. Hotell, restaurant, reiseliv og underholdningsbransjen er særlig rammet.

Samtidig tror jeg vi hører minst fra de som har minst. Det er ikke de som løftes frem i debatten. Det er rike redere og bedriftseiere som trenger subsidier. «Folk flest» havner på sidelinjen. De sitter isolert i en stue hjemme, permittert i ett år og var ikke de som skrev leserinnlegg før pandemien heller. Samme som Erna Solberg så fint påpekte ikke kunne betale regningene sine da heller, kanskje. Et utsagn som kanskje blir stående som et slags «de kan jo bare spise kake» fra (nok) en Høyre-politiker langt fra virkeligheten.

Det er til å bli kvalm av hvordan vi fremstår som mennesker under pandemien der vi bader i vår egen selvmedlidenhet i en pøl av velstand, og tanken på oss selv først ser ut til å vinne grunn hos stadig flere.