Kategorier
Skatt og avgifter

Hvor er de voksne i Høyre?

Regjeringen har lagt frem en ny klimaplan, og klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) peker på at det er lagt frem konkrete planer for hvordan man skal gjennomføre kutt av såkalte klimagasser. Blant annet skal en allerede koronarammet næring få en femdoblet CO2 avgift som vil svekke konkurransekraften til norske bedrifter ytterligere i et internasjonalt marked. Dette er likevel bare et drypp i havet av hva næringslivet og folk flest kan vente seg.

Realiteten er nemlig at vi ikke vet hva de forskjellige tiltakene til Regjeringen faktisk vil koste. I planen står det nemlig:

«Å nå klimamåla for 2030 vil innebere kostnader. Samstundes vil kostnadene ved å ikkje redusere utsleppa globalt vere svært store. Kostnadene om norsk økonomi ikkje er godt nok førebudd på ei verd som når klimamåla sine, vil og vere høge.»

Dette er utvilsomt riktig, men det er langt fra godt nok grunnlag til å ta en politisk avgjørelse på. Man gambler rett og slett på at kostnadene man påfører både næringslivet og privatpersoner skal være lavere enn hva kostnadene ved å ikke være forberedt på klimaendringer innebærer.

Når vi er på historiske politiske avgjørelser, som å peke ut dieselbilen som miljøvinner, viste det seg etter hvert at dette ikke var tilfelle likevel – og at de mange som hadde investert i ny dieselbil fikk beskjed om at de nå var verst i klassen. Prisene på brukte dieselbiler sank, verditapet ble stort og ekstra kostnader ble påført disse personene i form av økte bompenger og avgifter.

Dette er politisk gambling med din og min lønningspose.

Tidligere har Høyre vært et ansvarlig styringsparti som har lyttet til næringslivet og stått på de som skaper skatteinntekter sin side. Venstre har vært partiet for gründere. Nå kaster begge partiene næringslivet under bussen, og ser ut til å lytte mer til streikevillige skoleungdommer.

Regjeringen tar et ideologisk standpunkt, men følger ikke opp med fornuftig økonomisk politikk.

Klimaplanen kommer også til å lage større forskjeller i befolkningen. Forslaget om fossilfrie soner i byene er både næringsfiendtlig og menneskefiendtlig. Det vil være de store aktørene som har råd til å fornye bilparken sin som vinner andeler i markedet, mens det er de menneskene som kan bytte ut bensin eller SV-bilen (dieselbilen) med en elektrisk bybil.

For øvrig er det mange som sliter med å forstå hvordan en elektrisk bil produsert i Kina med sjeldne mineraler, som tidligere ble avslørt å være gravd frem av barnehender i Kongo, lavere levetid og blir oftere kondemnert, skal være mer miljøvennlige enn nyere bensin- og dieselbiler med lavutslippsmotorer. Det er likevel en digresjon.

4 av 5 nordmenn er villige til å endre adferd for å bedre miljøet. Det ligger altså en stor vilje i befolkningen til endring. I hvert fall teoretisk.

NHO har tro på at næringslivet skal kunne omstille seg, og tjene penger på det.

Da må det ikke komme tiltak som slår beina under denne viljen og troen på omstilling, og først og fremst må det komme en prislapp på hva det hele koster. Her har spesielt Høyre sviktet, og de voksne er ikke en del av partiet lengre.

Kategorier
Blogg Skatt og avgifter

Norge trenger gründere

Mer enn noen gang er de som tør å satse for å skape arbeidsplasser noe norske politikere bør dyrke og heie frem. I en situasjon hvor verden er i sterk forandring på grunn av en pågående pandemi, men også hvor automatisering og digitalisering, trengs det nye arbeidsplasser – og gjerne også nye yrker – i Norge.

Fremskrittspartiet vil kutte i skjemaveldet og offentlig byråkrati. Det må være minst mulig fokus på formaliteter og mest mulig fokus på det som er viktigst – nemlig ideen og produktutvikling.

Det må satses mer på forskning og utvikling for å sikre at Norge ligger i front på nyskapende teknologi. Norske bedrifter bør kunne komme ut i markedet med nye og innovative produkter som kan skape grobunn for internasjonale selskaper.

I regjering bidro FrP til å kutte i formuesskatten og fjerne arveavgiften. Det gir mer kapital i private hender, og kan fjerne den konkurransevridningen som er lagt på norske bedriftseiere.

Gode ideer og mennesker som tør å satse på egne ressurser er avgjørende for fremtidig utvikling og innovasjon.

Fremtidens arbeidsplasser skapes av enkeltmennesker – de blir ikke politisk vedtatt. Det er likevel mye politikere kan gjøre for å sikre gode muligheter for å lykkes som gründer. Der har FrP og høyresiden overlegne løsninger fordi vi lytter til de som ønsker å skape noe og de som skaper arbeidsplasser allerede.

Kategorier
Blogg Skatt og avgifter

Det dyre skiftet – og hvorfor underklassen ikke følger opp

Det grønne skiftet er for de rike. De med høy utdanning og gode jobber i det offentlige eller i bedrifter som klarer å omstille seg. Det er ikke for alenemødre, butikkmedarbeidere i deltidsstilling eller andre med en presset økonomi. Uten tvil er det dyrt å være fattig, og noen miljøfanatister vil gjøre det enda dyrere.

Klimaendringene er reelle, og menneskelig påvirkning er uten tvil en drivende faktor. De menneskene som lider mest, og vil lide mer, er noen av de mest fattige i verden – altså ikke alenemødre som må gjennom bompengeringen med en gammel dieselbil på vei til deltidsjobben, men de som er plassert rundt en stadig med ekspansiv Saharaørken. Så er det sagt.

Det er likevel merkelig hvordan miljøpolitikken i Norge skal drives frem av avgifter, fremfor appell til fri vilje, gulrot fremfor pisk, mer effektive løsninger og teknologi.

La oss ta matsvinn som et eksempel: det blir i USA alene kastet 11 millioner tonn meieriprodukter. Energien som brukes på å produsere disse varene kunne dekket hele verdens energibehov for en hel dag. Intensiver for å redusere matsvinnet, gjerne gjennom positive effekter av lavere kostnader knyttet til renovasjon og sparte penger på matbudsjettet burde gjøre folk mer enn villige til å gjøre en innsatt.

Men det gir jo ikke penger i statskassen.

Jeg er ikke kritisk til miljøtiltak, men jeg er kritisk til at de alltid er nødt til å koste store penger for at staten skal stille seg bak dem. Enten det er skattebetalerne sine penger som skal bruke på utopiske prosjekt, som gjerne aldri blir noe av (Månelanding, red.anm.), eller vi skal dynges ned i avgifter.

Prosjektet med elbiler og dyrere bompenger er litt slik.

Vi skal presses over på biler som i lang tid har vært som å presse alle til å kjøpe en Phillips Diga mobiltelefon. Et klenodium på Norsk Teknisk Museum – til prisen av en nyere iPhone. Realiteten er at teknologien utvikler seg, men når bompengeprisen økte og nordmenn skulle sendes ut i elbilverden – var det ikke de mulighetene som begynner å komme nå.

Og fremdeles får du ikke en brukbar elbil til 20.000 kroner. Det kan du få en bensin eller dieselbil til.

Da er vi tilbake til de lavtlønnede.

De som ikke kan rusle gjennom Finn-annonser til 50.000+ for å finne seg en av de første Nissan Leaf modellene. Uavhengig av om det lønner seg på sikt. Fordi en investering gjøres og ikke når pengene har samlet seg opp i fond og på sparekonto (på magisk vis) over tid. Og den magiske grensen på Masterkortet akkurat nå er 20.000 (akkurat).

Så må de fortsatt betale stadig dyrere bensin og bompenger, og blir mindre og mindre positive til det grønne skiftet.

Balansen er fin mellom at avgifter kan føre noen i mer riktig retning, eller bare i retning av et land hvor produktene er billigere, som med alkohol og tobakk, og kanskje – bare kanskje – også mer kritisk til hele årsaken til avgiften.

De rike har det godt. De med sikker jobb har det godt. Det er derimot ikke like stor plass til de med lav eller ingen utdanning i det grønne skiftet, og noen må jo tross alt gjøre drittjobbene?

Digresjon: Kanskje derfor mange av de samme som er positive til store inngrep i form av «miljøtiltak» også er for å ta imot flere flyktninger. De er ikke like opptatt av å klage som vi etniske nordmenn – enda. Det er jo fint å ha en underklasse som kan betale for alle tiltakene som skal gjøres.

La oss gjøre noe med miljøet, men la oss for all del ikke la det koste mer enn det er nødt til.

Kategorier
Blogg Skatt og avgifter

Ingenting er gratis

Det er to ting vi må slutte å akseptere:

  1. At politikere bruker ordet «gratis», når det egentlig handler om at noe er skattefinansiert – ingenting er gratis.
  2. Når Regjeringen eller politikere påstår at de gir oss borgere noe er det ikke reelt. Det er nemlig bare våre egne skattepenger som blir fordelt på forskjellige politiske prioriteringer.

Først og fremst må vi gjøre en ting klart. Det er ikke vi borgere som skal stå med luen i hånden og være takknemlig når politikerne vedtar å «gi oss noe gratis». Dette er ikke annet enn våre egne penger som blir prioritert slik politikerne velger.

Når politikere snakker om å øke skattetrykket er det din lønningspose eller firmaets overskudd som krymper. Dette skjer når politikerlønningene øker, når en kommune bygger verdens dyreste stupetårn eller gir bort kunstnerlønn til personer som smører sin egen avføring utover scenen.

Det vi skal være klar over er at det er vi som velgere som har makt til å påvirke dette forbruket gjennom hvilke politikere vi velger til Stortinget. Dette skjer neste år.

Partier som vil fortsette å bruke våre skattepenger på oppgaver staten i stor grad ikke bør prioritere som sin hovedaktivitet har ikke en plass på Stortinget! Vi kan ikke la stupide bevilgninger, eller egen vinning, gå på bekostning av de tjenester og tilbud som den norske befolkningen trenger.

Spesielt på norsk politisk venstreside finner man frem ordet «gratis» alt for ofte når det snakkes om å bruke skattepengene våre på offentlige tilbud.

Jeg savner ærlige politikere som er villige til å gjøre kutt i unødvendige kostnader, og som samtidig er ærlig på at alle tjenester og tilbud som det offentlige står for et betalt av oss som skattebetalere.

For hver stilling i det offentlige koster det hver og en av oss som betaler skatt en økt skatteregning.

For hver eneste krone som bevilges til et godt formål går det ut over et annet.

Nettopp derfor bør vi, som borgere, velger og skattebetalere stille større og sterkere krav til hva våre skattepenger faktisk blir brukt til.

Så lenge en eldre kvinne sitter ensom på terrassen og får dør mens personalet tar lunsj, kvinner og menn ikke får den nødvendige oppfølging for sine psykiske lidelser eller borgerne sin sikkerhet settes på spill fordi politiet mangler ressurser. Bør vi ikke prioritere en eneste krone på «tull og fanteri».

Staten har noen basisoppgaver som den skal oppfylle.

Rettsstaten gjennom politi, Forsvar og domstoler. Ikke en eneste kriminell bør få gå trygt i norske gater, samtidig som våre grenser bør være trygge for angrep både via nett, på land, i sjøen og i luften.

Et helsetilbud til alle. De eldste skal ha god nok oppfølging, enten de vil bo hjemme eller på sykehjem. Alle nordmenn bør ha subsidiert eller fullt ut fritt behandlingstilbud.

Samferdsel og infrastruktur som kan binde sammen landet, sikre god kommunikasjon og samhandling av tjenester på tvers av hele landet.

Og sist, men absolutt det viktigste, skal alle ha rett til en utdanning og et godt tilbud som kan sikre at de blir en kapasitet for velferdsstaten gjennom å bli lønnsmottakere og dermed skatteytere som aktivt kan bidra til fellesskapet – basert på deres ferdigheter.

Velferdsstatens ytterligere ytelser bør derimot opp til en bred og god diskusjon, men inntil disse tre punktene er fullt ut kompensert med de nødvendige ressurser og en fullverdig god struktur bør alle andre såkalte gode formål bortprioriteres. For ingenting er gratis.

Kategorier
Blogg Skatt og avgifter

Norske politikere bekymrer meg

Det faktum at alt for få politikere i Norge bekymrer seg over norsk pengebruk og sløsing gjør meg bekymret for norske politikere.

Skattepengene våre sitter løst når politikere skal ut og hente stemmer. Både lokalt, på fylkesnivå og statlig trekker politikere millioner opp av hatten som kaniner på et trylleshow. Særlig i et valgår. Det er dyrt og uansvarlig, og i andre enden møter eldre og unge kutt i tjenester og tilbud.

Jon Helgheim delte søndag 27.september følgende status på sin Facebook-side:

«Fredag kom jeg til Alta. Jeg var sulten og gikk ut for å spise. Etter hvert kom det et kar bort til meg for å hilse på. Han hadde aldri vært noe stor tilhenger av FrP, men han fortalte meg noe som gjorde inntrykk.
Han hadde levd et tøft liv og mistet alt han hadde. Han klaget ikke, men han lurte på hvordan ordføreren i Alta kunne si ja til å bosette 37 asylsøkere fra Moria, når de ikke hadde mulighet til å gi han et sted å bo. Han var lei seg, han visste ikke hvor han skulle sove den natten.
Noen ganger er politikeres prioriteringer bare trist.»

Abid Raja har gitt en årlig støtte på 5 millioner kroner til Stiftelsen Født Fri, totalt 15 millioner, som nå blir fratatt statsstøtten etter «overtramp» på bruken av midlene. Samtidig mangler KODE kunstmuseene i Bergen midler til å drifte våre felles kulturminner.

Higen etter noe nytt er ofte langt større enn det å faktisk vedlikeholde det vi allerede har. Det er færre overskrifter både i lokal og nasjonal presse å vedlikeholde – selv å forbedre uten å fornye. Reformer presses på etater som kanskje ikke trenger reformer.

Politireformen er trolig en av disse. Politidirektoratet eser ut, færre politifolk er ute i gatene og politifolk føler seg frustrert over utviklingen, og publikum føler seg mer usikker. Istedenfor å se at vi både trenger nærpolitiet og spesialisert politi som kan ta på seg nye utfordringer har vi fått en sentralisering av politiet som fjerner politiet fra distriktene.

Vi må få politikerne ned igjen på jorden.

Norske politikere må se hvor skoen trykker, og gjøre noe med de reelle utfordringene vi står ovenfor i Norge. Det må være mer kritisk bruk av hver eneste skattekrone som kommer inn, og hver eneste krone bør følges nøye hvor de kommer befolkningen til gode i form av velferdstjenester.

Flere veldedige organisasjoner har blitt kritisert for å ha høye administrasjonskostnader per krone de samler inn, og at lite faktisk går til det formålet midlene samles inn for. Hvorfor kontrolleres ikke bruken av norske skattepenger på samme måte?

Bistandsbudsjettet må også på agendaen. I mars skrev Nettavisen om «De tause milliardene«, hvor de peker på at det er lite kontroll med hva pengene faktisk gir resultater. Slik kan vi ikke ha det når dette er milliarder av kroner årlig som potensielt kunne gitt bedre liv og tjenester for norske borgere.

Vi må ta tilbake kontrollen av norsk økonomi, og vite at norske skattebetalere får igjen mest mulig tjenester for hver eneste krone som kreves inn. Det fortjener hver eneste norske borger av sine politikere.