Kategorier
Blogg

Umusikalske millioner til Kurt Nilsen

13 millioner kroner i støtte til Kurt Nilsen for å holde julekonserter blir som en finger i ansiktet på de mange som fremdeles er permitterte, og nå går inn i en ny runde med permisjoner – ikke minst oppsigelser.

Bergensere flest har et positivt forhold til artisten Kurt Nilsen, og svært mange har vært på en av julekonsertene hans gjennom årene. Det viser bare inntektene og resultatet Nilsen har hatt. I 2019 hadde Nilsen et overskudd på 8 millioner kroner.

Mye tyder på at Nilsen, og flere andre store artistnavn i Norge klarer seg fint. Likevel regner det millioner over flere av dem.

Det er mange mennesker og selskaper som er involvert i kulturlivet og kulturbransjen. Vi kan diskutere hvor vidt mange av dem skal statsfinansieres, men innenfor dagens system er det gjerne riktig å kompensere flere av disse arbeidsplassene i den situasjonen Norge og verden nå er i.

Spørsmålet er om det ikke er mulig å kompensere de små og mellomstore bedriftene og aktørene, fremfor å «gi mye til dem som allerede har mye fra før».

En kunstner jeg følger på Twitter, som skal få forbli navnløs, ble rørt til tårene av et stipend på 60.000 kroner. Skulle Kurt Nilsen i 2020 sitte igjen med et millionoverskudd også i år vil kulturminister Abid Raja og Regjeringen sin prioritering virke svært spesiell.

Kategorier
Blogg Skatt og avgifter

Ingenting er gratis

Det er to ting vi må slutte å akseptere:

  1. At politikere bruker ordet «gratis», når det egentlig handler om at noe er skattefinansiert – ingenting er gratis.
  2. Når Regjeringen eller politikere påstår at de gir oss borgere noe er det ikke reelt. Det er nemlig bare våre egne skattepenger som blir fordelt på forskjellige politiske prioriteringer.

Først og fremst må vi gjøre en ting klart. Det er ikke vi borgere som skal stå med luen i hånden og være takknemlig når politikerne vedtar å «gi oss noe gratis». Dette er ikke annet enn våre egne penger som blir prioritert slik politikerne velger.

Når politikere snakker om å øke skattetrykket er det din lønningspose eller firmaets overskudd som krymper. Dette skjer når politikerlønningene øker, når en kommune bygger verdens dyreste stupetårn eller gir bort kunstnerlønn til personer som smører sin egen avføring utover scenen.

Det vi skal være klar over er at det er vi som velgere som har makt til å påvirke dette forbruket gjennom hvilke politikere vi velger til Stortinget. Dette skjer neste år.

Partier som vil fortsette å bruke våre skattepenger på oppgaver staten i stor grad ikke bør prioritere som sin hovedaktivitet har ikke en plass på Stortinget! Vi kan ikke la stupide bevilgninger, eller egen vinning, gå på bekostning av de tjenester og tilbud som den norske befolkningen trenger.

Spesielt på norsk politisk venstreside finner man frem ordet «gratis» alt for ofte når det snakkes om å bruke skattepengene våre på offentlige tilbud.

Jeg savner ærlige politikere som er villige til å gjøre kutt i unødvendige kostnader, og som samtidig er ærlig på at alle tjenester og tilbud som det offentlige står for et betalt av oss som skattebetalere.

For hver stilling i det offentlige koster det hver og en av oss som betaler skatt en økt skatteregning.

For hver eneste krone som bevilges til et godt formål går det ut over et annet.

Nettopp derfor bør vi, som borgere, velger og skattebetalere stille større og sterkere krav til hva våre skattepenger faktisk blir brukt til.

Så lenge en eldre kvinne sitter ensom på terrassen og får dør mens personalet tar lunsj, kvinner og menn ikke får den nødvendige oppfølging for sine psykiske lidelser eller borgerne sin sikkerhet settes på spill fordi politiet mangler ressurser. Bør vi ikke prioritere en eneste krone på «tull og fanteri».

Staten har noen basisoppgaver som den skal oppfylle.

Rettsstaten gjennom politi, Forsvar og domstoler. Ikke en eneste kriminell bør få gå trygt i norske gater, samtidig som våre grenser bør være trygge for angrep både via nett, på land, i sjøen og i luften.

Et helsetilbud til alle. De eldste skal ha god nok oppfølging, enten de vil bo hjemme eller på sykehjem. Alle nordmenn bør ha subsidiert eller fullt ut fritt behandlingstilbud.

Samferdsel og infrastruktur som kan binde sammen landet, sikre god kommunikasjon og samhandling av tjenester på tvers av hele landet.

Og sist, men absolutt det viktigste, skal alle ha rett til en utdanning og et godt tilbud som kan sikre at de blir en kapasitet for velferdsstaten gjennom å bli lønnsmottakere og dermed skatteytere som aktivt kan bidra til fellesskapet – basert på deres ferdigheter.

Velferdsstatens ytterligere ytelser bør derimot opp til en bred og god diskusjon, men inntil disse tre punktene er fullt ut kompensert med de nødvendige ressurser og en fullverdig god struktur bør alle andre såkalte gode formål bortprioriteres. For ingenting er gratis.

Kategorier
Blogg Skatt og avgifter

Norske politikere bekymrer meg

Det faktum at alt for få politikere i Norge bekymrer seg over norsk pengebruk og sløsing gjør meg bekymret for norske politikere.

Skattepengene våre sitter løst når politikere skal ut og hente stemmer. Både lokalt, på fylkesnivå og statlig trekker politikere millioner opp av hatten som kaniner på et trylleshow. Særlig i et valgår. Det er dyrt og uansvarlig, og i andre enden møter eldre og unge kutt i tjenester og tilbud.

Jon Helgheim delte søndag 27.september følgende status på sin Facebook-side:

«Fredag kom jeg til Alta. Jeg var sulten og gikk ut for å spise. Etter hvert kom det et kar bort til meg for å hilse på. Han hadde aldri vært noe stor tilhenger av FrP, men han fortalte meg noe som gjorde inntrykk.
Han hadde levd et tøft liv og mistet alt han hadde. Han klaget ikke, men han lurte på hvordan ordføreren i Alta kunne si ja til å bosette 37 asylsøkere fra Moria, når de ikke hadde mulighet til å gi han et sted å bo. Han var lei seg, han visste ikke hvor han skulle sove den natten.
Noen ganger er politikeres prioriteringer bare trist.»

Abid Raja har gitt en årlig støtte på 5 millioner kroner til Stiftelsen Født Fri, totalt 15 millioner, som nå blir fratatt statsstøtten etter «overtramp» på bruken av midlene. Samtidig mangler KODE kunstmuseene i Bergen midler til å drifte våre felles kulturminner.

Higen etter noe nytt er ofte langt større enn det å faktisk vedlikeholde det vi allerede har. Det er færre overskrifter både i lokal og nasjonal presse å vedlikeholde – selv å forbedre uten å fornye. Reformer presses på etater som kanskje ikke trenger reformer.

Politireformen er trolig en av disse. Politidirektoratet eser ut, færre politifolk er ute i gatene og politifolk føler seg frustrert over utviklingen, og publikum føler seg mer usikker. Istedenfor å se at vi både trenger nærpolitiet og spesialisert politi som kan ta på seg nye utfordringer har vi fått en sentralisering av politiet som fjerner politiet fra distriktene.

Vi må få politikerne ned igjen på jorden.

Norske politikere må se hvor skoen trykker, og gjøre noe med de reelle utfordringene vi står ovenfor i Norge. Det må være mer kritisk bruk av hver eneste skattekrone som kommer inn, og hver eneste krone bør følges nøye hvor de kommer befolkningen til gode i form av velferdstjenester.

Flere veldedige organisasjoner har blitt kritisert for å ha høye administrasjonskostnader per krone de samler inn, og at lite faktisk går til det formålet midlene samles inn for. Hvorfor kontrolleres ikke bruken av norske skattepenger på samme måte?

Bistandsbudsjettet må også på agendaen. I mars skrev Nettavisen om «De tause milliardene«, hvor de peker på at det er lite kontroll med hva pengene faktisk gir resultater. Slik kan vi ikke ha det når dette er milliarder av kroner årlig som potensielt kunne gitt bedre liv og tjenester for norske borgere.

Vi må ta tilbake kontrollen av norsk økonomi, og vite at norske skattebetalere får igjen mest mulig tjenester for hver eneste krone som kreves inn. Det fortjener hver eneste norske borger av sine politikere.

Kategorier
Blogg Innvandring

Et oppgjør med SIAN

FrP skal være kjent for å tale der andre tier, så her er mitt personlige oppgjør med SIAN.

Siv Jensen har slått det fast flere ganger at medlemskap i Fremskrittspartiet ikke er forenelig med SIAN. Seinest i fjor ble ordførerkandidaten i Nesodden ekskludert fra partiet etter å ha delt det Nettavisen kaller for islam- og muslimkritiske innlegg på Facebook. Dette er en linje jeg stiller meg fullstendig bak.

For å kalle en spade for en spade: Det var ikke islam- og muslimkritikk som ble delt på Facebook av Brungot, men islamofobi og rasisme.

Religionsfriheten skal stå like sterkt som ytringsfriheten i Norge. Det betyr at også muslimer og islam har en plass i det norske samfunnet.

Kort oppsummert:

  • Ingen skal deporteres eller interneres på grunnlag av sin tro i Norge, som SIAN-lederen Lars Thorsen er dømt for å ha ytret.
  • Alle skal ha friheten og retten til å tro, eller ikke tro, på akkurat hva de vil innenfor Norges grenser.

Videre er det viktig å presisere:

Religion er fortsatt en stor kilde til makt i mange miljøer i dagens Norge. Religion bør og skal derfor kunne kritiseres på lik linje med andre maktstrukturer.

Religionskritikk, også kritikk av islam, er derfor en viktig del av den offentlige debatten. Samtidig er det kanskje bedre å løfte frem de kritiske stemmene på innsiden av de muslimske miljøene, fremfor å stå på utsiden og rope på hva som er galt. Eksempelvis kvinneopprører i det somaliske miljøet i Oslo bør gis uforbeholden støtte.

Politikerne sin oppgave er derimot også å se på lover og regler som bidrar til å sikre at spesielt kvinner og barn som lever i patriarkalske miljøer får de samme mulighetene som resten av borgerne i Norge.

SIAN bidrar ikke til en positiv debatt og utvikling hva gjelder gode tiltak for å sikre alle nordmenn, også de som har Allah som sin Gud, like oppvekstsvilkår og muligheter. Min påstand er at de tvert imot bidrar til økt polarisering med sine provokasjoner, og den unødvendige blasfemien.

For selv om jeg fordømmer volden som SIAN-lederen ble utsatt for når han brukte sin ytringsfrihet i Bergen lørdag 22.august, så betyr det på ingen måte at jeg kan stille meg bak budskapet som ble fremmet. Det vil jeg skal være tydelig og klart.

Kategorier
Blogg Innvandring

NRK hiver seg på BLM aktivisme

Gjennom hele onsdagen (08.07.20) brukte reporterne i NRK en hver anledning til å påpeke at styrene i de største børsnoterte norske statseide selskapene ikke inneholder nok minoritetsrepresentanter. Enkelt forstått: det er for få med mørk hud i styrene. Men hva ville vært nok for NRK?

I Norge er majoritetsbefolkningen (fremdeles) hvit. Med utgangspunkt i tallene fra SSB om innvandring til Norge, og landbakgrunn fra de forskjellige områdene, kan man legge til grunn at et sted mellom 7-8% av befolkningen i Norge har mørk hud. Direkte overført betyr det at 4-5 (!) av de 63 styremedlemmene skulle hatt minoritetsbakgrunn.

Hvor mange NRK, Arbeiderpartiet og SV ønsker, er uklart. For nå diskuteres det seriøst at noen skal kvoteres på bakgrunn av hudfarge. Noe som egentlig burde gi kalde gufs til en segregeringspolitikk vi ikke burde ta i med ildtang en gang.

Les for øvrig mitt innlegg om hvordan du kan bygge den politisk korrekte bedriften

Kompetansekrav

Tar vi høyde for at svært mange av de som er mørkhudet i Norge i dag kom hit som flyktninger vet vi også at mange av dem har lav eller ingen utdannelse. Unntaket er indere, som i motsetning til pakistanere, tar mer høyere utdanning enn etniske nordmenn.

Når valgkomiteer skal ut og finne styremedlemmer må de selvfølgelig se på relevant kompetanse, utdanning og erfaring.

Jeg utelukker ikke at det er mennesker med mørk hud i Norge med relevant og god erfaring, som gjerne kvalifiserer til et styreverv i ett av Norges største børsselskaper. Heller tvert imot vet jeg at det er mennesker som har kommet seg opp både i næringsliv og politikk – uten kvoteringer.

Nettverk spiller en rolle

Det er ingen tvil om at også nettverk spiller en rolle når du skal ut og søke jobb. Svært mange får arbeid via venner og familie, eller gjennom andre nettverk de knytter. For en lederstilling mener jeg for øvrig at det er en viktig egenskap å kunne knytte til seg et nettverk – slik knytter man også til seg medarbeidere og skaper en samlende bedriftskultur.

Dagens unge lever i en helt annen hverdag enn når jeg vokste opp. Da jeg vokste opp i et miljø hvor stort sett de eneste (få) menneskene med mørk hud var adoptert, og spiste like mye fredagstaco og rømmegrøt som oss andre. Har dagens unge en langt mer mangfoldig oppvekst. Dette vil selvfølgelig resultere i endringer i maktstruktur og nettverksbygging.

Endringer tar tid. Noen endringer må presses gjennom, men bruk av tvang og kvotering vil aldri være en god metode for å endre holdninger. Skal man begynne å kvotere inn alle grupper som gjerne er underrepresentert med utgangspunkt i en woke tankegang bør vi vel også se på samer og menensker med fysiske og psykiske utfordringer. For å nevne noen.

Mennesker med mørk hud bør selvfølgelig vurderes i en ansettelsesprosess, men på like vilkår som majoritetsbefolkningen.

En digresjon til slutt så er for øvrig det norske cricketlaget i hovedsak brunt og taxinæringen i hovedsak svart. Hvor er stemmene som krever mer mangfold innenfor idrett eller lavtlønnede yrker?

Det er på tide å få beina ned igjen på jorden, og ikke la oss rive med av denne identitetspolitikken som NRK også ser ut til å omfavne med stor glede.