Hva vi diskuterer, hva vi fokuserer på og hvordan vi ser på en sak. Alt styres av media.

Bompengeopprøret eller opprettelsen av nye partier. Hvem som får mest oppmerksomhet rundt en ansettelse i en viktig posisjon. Hva som blir agenda på Stortinget i neste uke – og hvilke lover som blir kritisert. Ikke minst hvilke lovendringer som ikke blir kritisert.

Media omtales som det fjerde statsmakten, og det er helt riktig. Ofte gjøres det mye bra, som når skandalen rundt salget av Bergen Engines ble avslørt. Stortingspolitikere sin (mis)bruk av pendlerleiligheter og andre ordninger, og mye mer opp igjennom årene. Mediene er viktig.

Samtidig er det en annen faktor som vi også må huske på, og som vi ble minnet på av NRK når de skulle sammenligne CV’ene til Stoltenberg og Wolden. Vi får ikke nødvendigvis presentert hele sannheten. Bare et glimt av den, og fra en vinkel som reporteren velger vi skal se. Det er greit å alltid ha i bakhodet.

Har du satt deg mål og laget nyttårsforsetter for 2022? Har du da tenkt på de mentale målene, eller bare på vekt, kg og kroner?

For mange handler målene om å se bedre ut gjennom å gå ned i vekt og miste noen kg. Øke styrkenivået. Kanskje gjøre noe annet for å forandre eller forbedre på utseende. For det er det ytre som teller?

Eller kanskje er du blant dem som har satt deg økonomiske mål for året? Du skal spare et gitt beløp, tjene mer penger eller sikre at fremtiden ser lysere ut. For det er kanskje økonomisk velstand som er viktig?

Selv har jeg jaktet kiloene, cm og penger i årevis. Feilet og begynt på nytt. Trodd at en ekstra krone eller et kg mindre skaper lykke. Det gjør det ikke. I hvert fall ikke for meg.

Selvfølgelig er det mer komfortabel å gråte i en Lamborghini enn i en Lada, som det heter, men penger i seg selv skaper ikke lykke. Det skaper frihet.

Samtidig er det noe som er langt viktigere enn økonomisk frihet. Det er personlig frihet, og personlig lykke. Øyeblikket er viktigere enn fremtidens avkastning. En million i fremtiden kan ikke erstatte gleden av øyeblikket.

I romjulen og på nyåret har flere representanter i Bjørnafjorden Senterparti tatt til orde for å dele opp igjen Bjørnafjorden kommune. Det har tydeligvis ikke vært så gøy å lede den nye kommunen, eller de har kanskje ikke fått det skikkelig til?

Men hvorfor stoppe med å gå tilbake til Os og Fusa?

I 1963 var Fusa tre kommuner: Fusa, Strandvik og Hålandsdalen. Hvis vi skal løse opp igjen kommuner som det er brukt millioner av kroner på å slå sammen, og skal bruke millioner av kroner på å bygge opp igjen to politiske og kommunale prosjekt, burde man vel gjøre det enda bedre og virkelig gå tilbake til småkommuner?

Kanskje også tidligere Os kommune kan deles opp også? Søfteland, Søre Neset, Søre Øyane, Lysefjorden og Osøyro? Minst mulig kommuner med hver sin småkonge eller dronning som kan styre. Et NAV kontor på hvert hjørne og en ordfører i hvert hjem.