Fremskrittspartiet står på enkeltindividets side i partipolitikken. Det betyr ikke at vi er egoister som utelukkende ønsker å fremme egne økonomiske interesser, eller interessene til «de rike» (eller arbeidsgivere som vi liker å kalle dem). Meningen er rett og slett valgfrihet.

«Snakk i det hele tatt ikke hvordan en god mann skal være, men vær god.» Ordene til Marcus Aurelius, den kjente romerske keiseren og filosofen som levde fra år 121-180, er lett å være enig i. Ikke alltid like lett å følge.

Takk for at du gir meg mat på bordet. Takk for at du turte å satse. Takk for at du lykkes. Takk for at du tok risikoen. Takk for at du er en arbeidsgiver som gir meg rom til å lykkes i mitt liv.

Da Resett dukket opp gledet jeg meg over et alternativt medium. Et medium som skulle ta for seg innvandringsskepsis, utfordringer med masseinnvandring og være et kritisk øye som presenterte saklige argumenter for saker og meninger jeg mener ikke slipper til. Resett har ikke levd opp til de forventningene, enda.

Kun 7% av den norske befolkningen er medlem av et politisk parti, kun 2% av dem regner seg som politisk aktive. Av disse er det en håndfull mennesker i en nominasjonskomité som velger hvem vi skal kunne velge som velgere skal kunne peke på som våre representanter. Men representerer de oss?