Det dyre skiftet – og hvorfor underklassen ikke følger opp

Det grønne skiftet er for de rike. De med høy utdanning og gode jobber i det offentlige eller i bedrifter som klarer å omstille seg. Det er ikke for alenemødre, butikkmedarbeidere i deltidsstilling eller andre med en presset økonomi. Uten tvil er det dyrt å være fattig, og noen miljøfanatister vil gjøre det enda dyrere.

Klimaendringene er reelle, og menneskelig påvirkning er uten tvil en drivende faktor. De menneskene som lider mest, og vil lide mer, er noen av de mest fattige i verden – altså ikke alenemødre som må gjennom bompengeringen med en gammel dieselbil på vei til deltidsjobben, men de som er plassert rundt en stadig med ekspansiv Saharaørken. Så er det sagt.

Det er likevel merkelig hvordan miljøpolitikken i Norge skal drives frem av avgifter, fremfor appell til fri vilje, gulrot fremfor pisk, mer effektive løsninger og teknologi.

La oss ta matsvinn som et eksempel: det blir i USA alene kastet 11 millioner tonn meieriprodukter. Energien som brukes på å produsere disse varene kunne dekket hele verdens energibehov for en hel dag. Intensiver for å redusere matsvinnet, gjerne gjennom positive effekter av lavere kostnader knyttet til renovasjon og sparte penger på matbudsjettet burde gjøre folk mer enn villige til å gjøre en innsatt.

Men det gir jo ikke penger i statskassen.

Jeg er ikke kritisk til miljøtiltak, men jeg er kritisk til at de alltid er nødt til å koste store penger for at staten skal stille seg bak dem. Enten det er skattebetalerne sine penger som skal bruke på utopiske prosjekt, som gjerne aldri blir noe av (Månelanding, red.anm.), eller vi skal dynges ned i avgifter.

Prosjektet med elbiler og dyrere bompenger er litt slik.

Vi skal presses over på biler som i lang tid har vært som å presse alle til å kjøpe en Phillips Diga mobiltelefon. Et klenodium på Norsk Teknisk Museum – til prisen av en nyere iPhone. Realiteten er at teknologien utvikler seg, men når bompengeprisen økte og nordmenn skulle sendes ut i elbilverden – var det ikke de mulighetene som begynner å komme nå.

Og fremdeles får du ikke en brukbar elbil til 20.000 kroner. Det kan du få en bensin eller dieselbil til.

Da er vi tilbake til de lavtlønnede.

De som ikke kan rusle gjennom Finn-annonser til 50.000+ for å finne seg en av de første Nissan Leaf modellene. Uavhengig av om det lønner seg på sikt. Fordi en investering gjøres og ikke når pengene har samlet seg opp i fond og på sparekonto (på magisk vis) over tid. Og den magiske grensen på Masterkortet akkurat nå er 20.000 (akkurat).

Så må de fortsatt betale stadig dyrere bensin og bompenger, og blir mindre og mindre positive til det grønne skiftet.

Balansen er fin mellom at avgifter kan føre noen i mer riktig retning, eller bare i retning av et land hvor produktene er billigere, som med alkohol og tobakk, og kanskje – bare kanskje – også mer kritisk til hele årsaken til avgiften.

De rike har det godt. De med sikker jobb har det godt. Det er derimot ikke like stor plass til de med lav eller ingen utdanning i det grønne skiftet, og noen må jo tross alt gjøre drittjobbene?

Digresjon: Kanskje derfor mange av de samme som er positive til store inngrep i form av «miljøtiltak» også er for å ta imot flere flyktninger. De er ikke like opptatt av å klage som vi etniske nordmenn – enda. Det er jo fint å ha en underklasse som kan betale for alle tiltakene som skal gjøres.

La oss gjøre noe med miljøet, men la oss for all del ikke la det koste mer enn det er nødt til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..