Representativt demokrati – hvem representerer de folkevalgte?

Kun 7% av den norske befolkningen er medlem av et politisk parti, kun 2% av dem regner seg som politisk aktive. Av disse er det en håndfull mennesker i en nominasjonskomité som velger hvem vi skal kunne velge som velgere skal kunne peke på som våre representanter. Men representerer de oss?

Kommunevalg og stortingsvalg er selvfølgelig to separate grener. I lokalvalg er det sjelden fulltidspolitikere, med unntak av ordfører og kanskje varaordfører – med unntak av de større byene hvor det er større grunnlag og behov for å ha fulltidspolitikere for å styre.

Politikk «på bygden» er altså i stor grad en hobby på fritiden av ordinært arbeid. Dette gir selvfølgelig våre lokale representanter en langt større innsikt i hvordan hverdagen fungerer for «folk flest» enn hva en politisk broiler som har gått stegene internt i partiet, direkte fra skolebenken og inn på stortingsbenken.

På Stortinget ser situasjonen annerledes ut, og stadig flere «broilere» finner veien inn i nasjonalforsamlingens 169 representanter. I 2013 fra 15 av 67 nye representanter såkalte broilere. For 2017 var tallet enda høyere. Elitepreget blir altså stadig sterkere.

I Danmark har Thine Thygesen, direktør og medlem av den danske regjeringens gründerutvalg, foreslått av folkevalgte politikere bør har syv års arbeidserfaring. Hvorfor akkurat syv år, og ikke tre eller seks, kan selvfølgelig diskuteres, men utgangspunktet er godt, i mine øyne.

Det er behov for å forstå menneskene man skal representere. Mennesker som aldri har gjort et dags arbeids (nei, politisk arbeid kan ikke sidestilles med ansvaret og forholdet på en ordinær arbeidsplass) kan ikke sette seg inn i de mange utfordringer som hører med.

Dette gjelder generelt over hele den politiske linjen, selv om jeg kan trekke frem Fremskrittspartiet som «det nye arbeiderpartiet» med flest med yrkesfaglig bakgrunn på Stortinget, handler det om behovet for politikere med forståelse for hvordan hverdagen fungerer.

Det er nok like stort behov for Audun Lysbakken og Bjørnar Moxnes å forsøke seg som bedriftsledere, som det er for Erna Solberg og Jonas Gahr Støre til å jobbe i barnehage eller på et sykehjem. Og nei, det holder ikke å hverken lese seg opp, eller være på hospitering en dag eller to.

Ei er det heller slik at «vi får de representantene vi velger» nettopp på grunn av det jeg skriver i ingressen: for få med faktisk arbeidserfaring engasjerer jeg aktivt politisk, og for få av dem velges inn i nasjonalforsamlingen. Når det ikke skjer gjennom naturlige mekanismer bør vi se på tiltak som kan bedre situasjonen gjennom lov.

Reaksjonene på at avstanden øker mellom politikere og befolkningen for øvrig har vi sett resultatene av i flere land. Med veksten av bompengelister, alternative medier og partier for øvrig også i Norge, har vi allerede sett at utviklingen skyter fart også her.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..