Skolen er som en fjelltur

Samle en tilfeldig gruppe mennesker, og ta dem med opp på en fjelltopp – og i praksis har du en norsk skolehverdag. Alle skal til toppen, men forutsetningene til å nå den er selvfølgelig helt forskjellig.

Med læreren i front, som skal bestemme tempo, har du de mest ivrige eleven rett bak. De som prøver å pushe på for å få læreren til å gå fortere, og som sikkert kunne løpt opp og ned til toppen to ganger før den siste eleven var oppe.

Like bak har du sliterne. De som kommer seg opp, og til en fornuftig tid, men som synes tempoet læreren holder er helt greit. Hvis tempoet øker – ville flere av dem falt av.

Bakerst har du de elevene som holder på å miste pusten. De forsøker å få lagt inn pauser, men når de i front stadig presser på faller de stadig lengre bakpå.

Fritt skolevalg har blitt et tema etter Malkenes saken. Personlig lander jeg på at fritt skolevalg er bra, selv om det skaper «taperskoler».

Først og fremst må vi slutte å kalle det for «taperskoler». Noe jeg ser enkelte politikere, FAU utvalg og selv lærere velger å kalle disse skolene som får de såkalte problemelevene.

Ingen elever er et problem. De er en utfordring som krever nødvendige tiltak for å lykkes.

Tilbake til fjellturen. De elevene som løper i front må få lov til å løpe opp og ned fjellet to ganger, om de klarer det – og vil. Hvis de ikke får denne friheten vil de falle av, og gå lei. På den måten mister vi potensielt fantastiske hjerner i en prosess hvor vi skal presse alle gjennom et gitt system.

«Sliterne» eller gjennomsnittet vil enten a) bli inspirert av de beste, og løfte seg opp et nivå, om de havner på skoler hvor nivået er høyt, eller b) potensielt være de som drar dårligere elver opp, med muligheten til å briljere og være de beste, om de havner på dårligere skoler. Igjen handler det om perspektiv, muligheter og holdninger.

De elevene som ligger bakerst må få helt annen motivasjon. Du kan ikke presse dem til å nå fjelltoppen i samme tempo som resten. De vil enten falle av og bli skolelei, lage bråk (for å få oppmerksomhet) eller dras gjennom systemet uten muligheter for å oppnå følelse av mestring. Depresjon er et økende problem blant unge mennesker.

Vi må bort fra den forferdelige enhetsskolen som Arbeiderpartiet har vært med på å skape. Vi må begynne å dyrke individene – noe som kan bety at vi i enkelte tilfeller må senke forventningene, eller vri forventningene til noe annet. Da må vi også bort fra Høyreskolen som innebærer at alt kan måles i karakterer.

Totalt sett må vi tenke helt nytt når det kommer til utdanningssystemet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s