Den polariserte debatten

Hvorfor trekkes de mest ytterliggående stemmene og de mest polariserende karakterene frem som de største forbildene for debatten i Norge?

«Every nation, in every region, now has a decision to make. Either you are with us, or you are with the terrorists», sa George W. Bush etter angrepene mot World Trade Center 9 september 2001. Dette var nok en katalysator i det som på mange måter er blitt en kamp mellom Vesten og islam.

Hatet for de vestlige maktene har økt i krigsherjede land etter amerikanernes «krig mot terror» har vært med på å destabilisere land i både Midtøsten og Asia. Noe som har gjort fremveksten av islamske totalitære krefter enklere. Fattigdom og manglende utdanning er enkelt å utnytte av religiøse.

Mye av flyktningsituasjonen i Europa kan vi skylde oss selv og NATO for. Hverken Libya, Syria eller Afghanistan var vellykkede militære intervensjoner, og perioden i etterkant har vært et sorgens kapittel. Det er mulig at jeg er farget av mitt standpunkt som pasifist, men George Carlin sitatet «Fighting for peace is like screwing for virginity» blir aldri utdatert.

Hva har alt dette med en polariserende norsk debatt å gjøre? Jo, det blir mye som med Bush sin uttalelse at man enten er for noe, eller så er man imot det. Listhaug og Jirde Ali er to personligheter jeg liker å sammenligne. Det er det ultimate svart hvitt bilde. Islam mot kristendommen. Det gode mot det onde. Alt avhengig av hvilken side man sitter på av debatten. Personlig har jeg ikke klart å stille meg utelukkende positiv til noen av dem.

Både Listhaug og Jirde Ali bruker religionen som en identitetsmarkør. Den ene iført korset, den andre med hijaben. Begge snakker direkte til sin nærmeste krets av følgere, og kritikk av begge medfører i verste tilfellet hets og trakassering, i beste fall latterliggjøring eller påstander om at man står for synspunkter som man ikke kjenner seg igjen i. Det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig.

Islamkritikere møter ofte at de har for lite kunnskap, eller at kritikken er for dårlig. Dette er jeg selvfølgelig ikke uenig i. Iblant gjør jeg også feilen ved å generalisere, eller tråkker feil i mine uttalelser. Det bør likevel ikke forhindre kritikken i å bli tatt seriøst, diskutert og tidvis også støttet. Kritikken mot kirken var ikke alltid like god, men det som var overordnet var homokampen, kampen for kvinners rett til abort og andre viktige likestillingstiltak som kirken (og også FrP historisk) har vært imot.

I dag er de fleste glade for at utviklingen gikk som den gjorde, og at kritikerne vant frem. Flertallet støtter de samfunnsendringene som har skjedd. Personlig ser jeg ikke at hverken Listhaug eller Jirde Ali kommer til å være de som løser floken med en stadig mer polarisert debatt. Det trengs andre stemmer til for det.

Cemal Knudsen Yucel i Ex Muslims of Norway blir tidvis karakterisert som ekstrem når han uttaler seg om islam, men møter vi mennesker som forlater konservative kristne miljøer med den samme skepsisen når de snakker ut om undertrykkelse og utfordringer med slike lukkede miljøer – eller kaller dem ekstreme når de snakker imot religion?

Det er ingenting i kroppen min som tilsier at religiøse minoriteter, uavhengig av om de er kvinner eller har minoritetsbakgrunn fra land med mørkere hudfarge enn majoriteten, som tilsier at de bør løftes frem som viktige stemmer i det norske samfunnet. Slike stemmer ønsker jeg faktisk skal dempes, slik at moderate og sterke stemmer som snakker om reelle utfordringer og behovet for endring av dagens ukultur når frem.

Amal Aden er en av dem som står hardt i stormen, og er en viktig stemme blant minoritetskvinnene. I Dagbladet skriver hun blant annet om problematikken rundt jødehat som ikke bare er akseptert, men som fremmes, i enkelte muslimske hjem. Ikke minst har vi de som tør å bryte fullstendig med normene rundt islam og kaster hijaben, som Havva Cukurkaya i Drammen som kastet hijaben på kvinnedagen, og potensielt vil møte motstand i de konservative miljøene.

Det er mange kvinner i politikken og samfunnet ellers, spesielt blant minoritetskvinner, som er langt mer nyansert, og tar tydelige oppgjør med de religiøse kreftene. Samtidig som de ønsker å bygge broer mellom muslimer, kristne og andre. Slike stemmer heier jeg på.

Disse kvinnene og viktige stemmene er også en av årsakene til at jeg har valgt «høyresiden» fremfor «venstresiden», fordi jeg føler slike stemmer verdsettes mer der. Samtidig som jeg trekker litt i bremsen iblant, og sier at ikke alt høyresidens representanter kommer med er noe jeg kan stille meg bak. En tanke som ikke bør være fremmed for noen uansett hvilken side de velger, eller om de prøver å stille seg litt mer i midten – som jeg egentlig ønsker. For vi må trekke debatten mer inn mot midten, og ikke leve med hashtagger og ytterliggående retorikk som normalen. Folk er sjelden for eller imot en hel pakkeløsning, selv om de er for eller imot ett enkelt element.

2 thoughts

  1. Som jeg skulle sagt det selv! Jeg har skrevet flere tweets om tilsvarende, men har ikke begitt meg ut på en lengre artikkel. Deg trenger jeg heller ikke gjøre, for du dekker saken perfekt.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s